
SYKEPLEIERSTUDENT: Hannah Sofie Lie fra Re er bekymra for utgiftene bomringen rundt Tønsberg vil føre med seg. Foto: Privat.
Hannah fra Re får straks en stor ekstraregning for å være sjukepleierstudent med praksis ved sjukehuset i Tønsberg: – Bompenger rammer ikke likt – de rammer hardest oss som bor på landet og er helt avhengige av bil.
Les også: Ei lokalavis som tør å ta kultur på alvor.
Sjekk også: – Det oppleves urettferdig og korttenkt.
Sjekk også denne lederen: «Her BOR det jo bare folk»
Dette er et leserinnlegg og gir uttrykk for innsenderens meninger og standpunkt.
Jeg er sykepleierstudent i praksis ved Sykehuset i Tønsberg. Det betyr lange vakter, turnus til alle døgnets tider og ansvar for både pasienter og egen læring – uten lønn.
Bompenger betyr at jeg må betale 21 kroner hver gang jeg kjører inn og ut av byen. To ganger om dagen. Nesten hver dag.
Dyrt å være fattig student
Dette innlegget handler ikke om at sykepleierstudenter er de eneste som rammes av bomringen. Mange vil merke økte kostnader. Forskjellen er at sykepleierstudenter ikke har reelle muligheter til å tilpasse seg.
Jeg møter opp i praksis fire dager i uka. I tillegg jobber jeg helger og ekstravakter for å få økonomien til å gå rundt. Totalt kjører jeg gjennom bomringen rundt seks
dager i uka.
Resultatet er en bomregning på omtrent 1.000 kroner i måneden, bare for bompassering til og fra obligatorisk praksis og jobb. Parkeringsutgifter og drivstoff
kommer oppå dette igjen.
Presses til å bare «løse det»
Hver enkelt kostnad kan kanskje forklares, men samla blir de store. For mange høres dette kanskje ikke dramatisk ut. Men for en student med stram økonomi er dette mye penger. Det er mat. Det er strøm. Det er deler av husleia.
Likevel forventes det at vi bare skal «løse det». Ta flere vakter. Jobbe mer. Sove mindre. Vi snakker ofte om slitne sykepleiere. Om behovet for hvile, kvalitet og
pasientsikkerhet.
Likevel er det helt normalt at sykepleierstudenter presses til å jobbe mer enn de burde, fordi praksis er ulønnet og regningene ikke venter.
Bilen er eneste mulighet
Når løsningen på økonomisk press alltid er «jobb mer», må vi også spørre oss hvilke konsekvenser det har for læring, helse og pasientsikkerhet. Noen vil sikkert si: «Ta kollektivtransport». Det skulle jeg ønske var et reelt alternativ.
Men for mange av oss som bor utenfor sentrum, er kollektivtilbudet dårlig tilpasset turnusarbeid og tidlige eller sene vakter. Bompenger rammer derfor ikke likt – de
rammer hardest oss som bor på landet og er helt avhengige av bil for å møte opp.
Bilen er ikke et komfortvalg. Det er eneste mulighet.
Veien blir bare smalere og smalere
Jeg kan ikke velge bort praksis. Jeg kan ikke komme for sent. Jeg kan ikke jobbe hjemmefra. Hvis jeg ikke møter opp, stryker jeg. Hvis jeg stryker, blir jeg ikke ferdig
utdannet. Og da mangler helsevesenet enda en sykepleier.
Når vi samtidig vet at mange allerede vurderer å slutte underveis i studiet, bør dette bekymre flere enn bare oss studenter. Norge mangler sykepleiere, men fortsetter likevel å gjøre veien dit smalere.
Når nye kostnader legges på et allerede presset utdanningsløp, rammer det ikke bare den enkelte student – det undergraver rekruttering til hele yrket.
En ekstra klump i magen
Spørsmålet er derfor ikke om sykepleierstudenter tåler enda en utgift. Spørsmålet er hvor mange som faktisk orker å bli sykepleiere i et system som stadig gjør det vanskeligere.
For meg betyr bomringen at hver praksisdag starter med en ekstra klump i magen. Ikke fordi jeg er redd for oppgavene eller pasientene – men fordi jeg vet at kontoen
min blir litt tommere, dag for dag.
Det handler ikke om å være mot bomring eller fellesskapsløsninger. Det handler om at det er noe grunnleggende skjevt når sykepleierstudenter må betale tusenlapper for å fullføre obligatorisk praksis – uten reelle alternativer.
– Jeg kan ikke forhandle om noe som helst
Fulltidsansatte kan forhandle lønn. Lærlinger får betalt. Jeg kan ikke forhandle om noe som helst. Mitt eneste pressmiddel er å droppe ut. Det er ikke et reelt valg –
verken for meg eller for et helsevesen som skriker etter sykepleiere.
Derfor mener jeg at sykepleierstudenter bør få kompensasjon for ekstra utgifter knyttet til praksis, som bompenger og parkering – eller at stipendet økes i
praksisperioder.
Dette er dokumenterbare kostnader som påløper fordi vi gjør det samfunnet ber oss om.
Er det slik vi vil behandle framtidas sykepleiere?
For hvis vi mener alvor når vi sier at vi trenger flere sykepleiere, kan vi ikke fortsette å gjøre det dyrere å bli en.
Jeg spør derfor: Er det virkelig slik vi vil behandle framtidas sykepleiere?
Er dette forsvarlig – for studentene, for pasientene og for helsevesenet?
Hannah Sofie Lie, Re.










