EN TIDLØS SJEL: Knut Måge Høydal blir 77 år i år, men har et evig ungdommelig sinn. – Det er farlig å låse seg til løsninger, det viktigste er å ha et åpent sinn. Foto: Stian Ormestad.
Endelig fikk ReAvisa snakke med Knut om Knut. En kar som egentlig bare vil skryte og prate om alle andre.
Dette kunne du lese først i ReAvisa på papir mars 2021.
– Du veit, fasit er ferskvare. Det som er rekti i dag, er det ikke sikkert at er rekti i morra. Og det som er rekti for meg, er det ikke sikkert at er rekti for deg.
Sånn kan den hyggelige ReAvisa-praten med bautaen i lokalsamfunnet Knut Måge Høydal (76) oppsummeres.
Hvis vi for en gangs skyld starter fra slutten av praten.
– Det er ikke farlig å være uenige
– Jeg er livredd folk som har fasiten. Folk med makt, som har en rekti mening, og som ikke vurderer andre innspill. Det er ikke farlig å være uenige.
Knut har fått vann på mølla. Og den genererer så mye energi, som bare denne karen kan utstråle. Det lyser av engasjement. Alltid med et vennlig smil, alltid med en saklig tone.
Så også da Knut tok ordet på folkemøter om kommunesammenslåing. For praten dreier kjapt inn på det tema, når det gjelder folk med makt og en fasit.
Ble klubba ned på folkemøtene
KLUBBA NED: Knut på et folkemøte om kommunesammenslåing, der han talte makta midt i mot. Alle arkivfoto: Stian Ormestad.
Noen hadde bestemt at det eneste rette var sammenslåing, at Re kommune ikke hadde livets rett. Knut ble klubba ned på folkemøtene.
– Vi må vel helst slutte å snakke om det der, altså. For det ble som det ble. Og det mener jeg er trist. All erfaring tilsier større byråkrati og lengre avstander, på alle vis.
– Da kan vi risikere at noe av det vanvittig fine drivet som var i Re forsvinner.
PARADIS PÅ JORD: – Her jeg kan drive med det jeg vil og bråke så mye jeg vil!, sier Knut om den overbygde terrassen sin, med instrumenter og utsikt over Ramnesslettene. Foto: Stian Ormestad.
– Skal få til noe, så må du få det til sammen med folk som er engasjerte – hele veien – ikke gjennom et byråkrati som ofte kan ta motet fra noen og enhver.
Reinger veit best hva som er bra for Re
– Se på EU-motstanden. Det ble nei i folkeavstemningene, og det ble respektert. Det ble nei i folkeavstemninga i Re. Det koker ned til dette:
– Jeg tror, akkurat som nordmenn flest veit hva som er bra for Norge, så veit reinger flest hva som er bra for Re, sier en svært så engasjert kar med kaffikanna i den ene handa og et fat med nystekte croissanter i den andre.
Knut puster med magen og setter seg ned: – Ingen folkevalgte kan vri seg unna det mest sentrale vi har i Norge:
– Demokrati.
Et kvart århundre på ungdomsskolen
Vi spoler enda lenger tilbake i praten. Mens croissantene fortsatt lå og stekte på 180 grader, og før ordet «kommunesammenslåing» fikk temperaturen til å stige nesten like mye som inni steikeovnen.
Knut har lærerutdanning med spesialisering innen matte og musikk. Han jobba fra første skoledag på Revetal ungdomsskole, da den første skolebygningen sto klar i 1969.
Her ble han i nesten et kvart århundre, før han begynte å forelese på lærerskolen på Eik og ble her yrkeslivet ut.
– Ingen skal påtvinges å være dårlige kopier
MYE Å SPILLE PÅ: Knut er en allsidig kar, både musikalsk og i det lokale foreningslivet. Foto: Stian Ormestad.
Knut har mange meninger om læreryrket. – Du kan ikke lære det å være lærer, er Knuts påstand etter alle disse åra med lærerstudenter. Ironisk nok?
– Du kan få noen tips og triks på veien, men det må bli dine egne metoder – det må være DEG. Alt som bare er tillært – alt som ikke er ekte, det gjennomskuer folk. Liten og stor, alle gjør det.
SANG OG MUSIKK: – Hele livet har jeg vært opptatt av det, forteller Knut. Hobbyrommet hans bærer tydelig preg av det. Foto: Stian Ormestad.
– Ingen skal påtvinges å være dårlige kopier, når man heller skal fokusere på å være en god versjon av seg sjøl.
– Her har jeg alt jeg trenger
I skoleverket er det noe nytt hele tida. En gang da Knut var litt oppgitt over enda en ny reform, sa en kollega: – Knut, du er snart moderne igjen du.
– Hun mente vel at vi hadde vært hele runden rundt med reformer siden jeg starta i faget, sier Knut og ler sin rungende latter – så det gir en liten resonans i strengene på pianoet.
Her på Berg har han alt han trenger i en vinterhage med overblikk utover Ramnes-slettene: Piano, fele, og andre instrumenter, sangbøker, sofa og utsikt.
Generasjonslia
Og aller viktigst: Familie med de to neste generasjonene rett nedafor, som stadig kommer på besøk til besteforeldrene rett oppi lia.
Sånn vokste han sjøl opp, og sånn unner Knut de neste generasjonene å vokse opp, også.
– Det var alltid folk hjemme. Vi var tre generasjoner i huset, gjennom hele oppveksten.
– Kan bråke så mye jeg vil!
Knut har bodd her på Berg hele livet. – Ja, vi bodde i lærerleilighetene på Brår noen år, men utenom det så juger jeg ikke. Vi bygde huset her oppi skrenten i 1972 til min mor, og så flytta vi opp hit sjøl i 2003 da sønnen tok over gården.
– Jeg fikk meg en egen overbygd terrasse her – der jeg kan drive med det jeg vil og bråke så mye jeg vil – og da ble livet mitt komplett.
– Både for ho jeg bor sammen med – som slipper bråket mitt – og meg, sier Knut og kaster et takknemlig blikk inn i stua.
– Engasjement, engasjement og engasjement!
ENGASJEMENT: Knut har et ungdommelig engasjement og pågangsmot. Og alltid med et glimt i øyet. Foto: Stian Ormestad.
Knut kan være mye lyd. Han er ikke den som sitter sjenert borti et hjørne. Han drar i gang allsang.
Og han tar ordet og sier det han mener. Kommunesammenslåing, er et eksempel av mange, på hans meningers mot.
Alle som har hatt Knut som lærer, trekker fram engasjementet. Det er ikke få historier i bygda vår om skoletimer som har gått over alle støvleskaft.
Vi snakker særs utradisjonelle pedagogiske metoder, men sikkert vel så lærerike timer for elevene som hvis alt gjøres helt etter boka.
– Jeg mener engasjement – ENGASJEMENT! – er drivkraften i mennesket. Alt baseres på det. Du må engasjere elevene, eller folk du vil ha med deg.
– Først med engasjement i bånn, så skjer det store ting!
Ikke redd for å drite seg ut
Knut er en kar som liker å få ting gjort, han liker ikke bare prat. Det er mange nok som prater og prater, og så stopper det der. Da skjer det hvert fall ikke noe, mener Knut:
MUSIKALSK: Knut har også bidratt stort til det lokale kulturlivet. Foto: Stian Ormestad.
– Jeg er ikke redd for å drite meg ut. Det gjør vi alle, nå og da. Det er sånn vi lærer, det er sånn vi kommer oss framover og oppnår noe.
– Det er bedre å gjøre noe, enn ingenting. Og det er bedre å si hva du mener, enn å holde kjeft – for det meste, hvert fall, sier Knut og ler.
Interessant å være med interessante folk
Vi spoler nesten helt tilbake til starten av praten. Du skulle tro denne karen var glad i å prate om seg og sitt, men nei da. Vi måtte spørre, så vidt litt inn i praten:
– Du er mye mer glad i prate om alle andre, enn deg sjøl?
– Det er interessant å være med interessante folk. Jeg søker meg til sånne folk, svarer Knut – som så langt har skygga unna alle spørsmål om seg og sitt ved å prate om alle andre.
Endelig skal vi skrive om Knut!
Så hvorfor skriver vi ikke om alle avsporingene – alle de navna Knut nevner? Fordi vi vil skrive om Knut. Endelig skal lokalavisa skrive om Knut!
HEDRET: Det er ikke få utmerkelser og heder og ære Knut har fått for sitt engasjement for så mye i bygda. Men stort sett har han klart å snike seg unna den store oppmerksomheten i lokalavisa. Fram til nå. Foto: Håkon Westby.
En mann som blir benevnt som bauta av folka vi har spurt om å beskrive ham. En bauta i lokalsamfunnet. Intet mindre.
Som lærer. Som kulturarbeider. Som frivillig kulturarbeider. Som medmenneske. I foreningslivet. Og nå sist: Som styreleder for Kulturhuset Elverhøy.
Fikk en gammel kjempe opp på beina igjen
I forbindelse med Kulturhuset Elverhøy kommer det navn på løpende bånd på alle andre ildsjeler på huset. Men vi nevner dem ikke.
For det er Knut som trekker i trådene, sjøl om han snakker sin rolle ned: – Jeg skriver søknader og deler ut blomster. Det er min jobb. Så gjør alle andre det de liker best, sier Knut – før det blir en ny runde med navn på alle de flotte folka som er med ham på Elverhøy.
For de er rett nok mange som står på på Elverhøy, det er lys i vinduene med aktiviteter så å si hver dag.
I skarp motsetning til sånn det var for noen år siden.
Ei bygd fyllt med ja-folk
– Du tok et viktig verv, da lokalet lå nede for telling?
– Ingen ville bli formann, det skjønner jeg jo. Alt var jo helt på stumpane. Jeg ville egentlig heller ikke det, overhode ikke.
– Men vi ble jo flere som stilte opp, og jeg angrer ikke et sekund i dag – alle sier jo ja, denne bygda er fyllt av folk som vil bidra!
– Helt fantastisk
– Det er nesten så du ikke trur det. Fra en 100-årsfeiring for noen år siden som var så trist atte fy, til full fart nå.
SOLSKINNSHISTORIE: Snuoperasjonen fra et nedleggingstrua Elverhøy til det huset er fylt med i dag, er nesten ikke til å tru. Foto: Stian Ormestad.
– Med musikk, teater, ungdomsklubb, sanitetsforeningen som lager mat og spiser sammen med ungdommen – ja, det er helt fantastisk.
– Helt fantastisk, gjentar Knut, på sitt sedvanlige understrekende og entusiastiske vis.
VAKKERT: Knut er en dyktig musiker. Like flink med tangenter som med folk. Foto: Stian Ormestad.
En lovprising av livet
Vi spoler helt tilbake til første strofe av praten. Re er et lite sted, og som Re-daktør født og oppvokst i hjembygda så kjenner man jo mange. Så også dagens intervjuobjekt.
Jeg hadde Knut Høydal som lærer på Revetal ungdomsskole på starten av 1990-tallet. Det jeg husker best, var hans fascinasjon for folk og musikk.
Spesielt Louis Armstrong og hans «What a wonderful world». En lovprising av livet. En sang om takknemlighet.
Det uperfekte perfekte
Jeg husker godt at han fortalte, med en vanvittig innlevelse, om sangen, hva den betydde for ham, og hvordan han grein som bare det da Louis Armstrong døde.
Det var nok da jeg skjønte hva musikk kunne romme, en helt ny dimensjon åpna seg for et ungt musikkinteressert sinn. Musikk er mer enn å prestere, treffe tonen, spille riktig.
Det er følelser. I Armstrongs tilfelle:
Det uperfekte perfekte.
HOBBYROM: En overbygd terrasse med instrumenter og utsikt over Ramnes-slettene, her kan Knut bråke og holde på så mye han bare vil. Foto: Stian Ormestad.
Klassen gikk fra en gjeng med fnisete ungdommer som synes det var litt flaut at en voksen mann kunne innrømme at han griner, til respekt for en historie som tydelig betydde mye for ham.
MER HEDER OG ÆRE: Knut Høydal og Kulturhuset Elverhøy fikk Re kommunes kulturpris for tre år siden. Arkivfoto: Håkon Westby,
Gløden – den trenger vi alle
Kanskje vokste vi alle i klasserommet litt på denne historien? En 14 år gammel kommende Re-daktør gjorde utvilsomt det.
Knut har i alle år vært, som så mange andre her i Re, bonde ved siden av sin faste jobb:
– Det er to sider av samme sak, lærer og bonde: Se ting vokse og gro fram. Gjødsle med de riktige tingene.
– Jeg har alltid vært interessert i mennesker. Se at folk får gløden. Den trenger vi alle.
REING HELT INN TIL HJERTEROTA: Knut har bodd hele livet sitt på Berg, bortsett fra noen år i lærerboligene på Brår. Han er veldig, veldig glad i bygda si. Foto: Stian Ormestad.
HENGER MED UNGDOMMEN: Knut Høydal på vei fra et møte på Elverhøy, der den snart 77 år gamle bautaen fortsatt er en av kidza. Foto: Stian Ormestad.
Flere og flere gjør akkurat som deg: Leser ReAvisa.
