SOS BARNEBYER: Re-ungdom gjør en innsats for andre barn ute i verden, og dette er noen av de frivillige under fjorårets Slottsfjellfestival: Erlend Enerhaugen, William Næs, Magnus Revaa, Jakob Revaa, Phillip Marti og Elise Marie Marti. Foto: Stian Ormestad.
SOS-barnebyer Vestfold inviterer til bursdagsfest i kveld, der 70 gavmilde år skal feires.
Les også: Slottsfjell-hjelp har gitt 2,2 millioner til gode formål.
Bursdagen er lagt til Oseberg kulturhus i Tønsberg i kveld mandag 11. november klokka 1800. – Jeg håper å kunne få møte mange av dere som støtter oss der.
– Og til dere alle: Tusen, tusen takk for all den tid, innsats og fadderbidrag dere gir. Det er veldige, veldig mange barn og voksne der ute som har gode liv i dag på grunn av dere!
SOS BARNEBYER: Leder for frivillige i SOS-barnebyer Vestfold, Bernhard Marti. Foto: Pressemelding.
Bernhard forteller om historien:
2. verdenskrig prega og påvirka Europas utvikling siden den tok slutt i 1945, etter nesten seks lange og brutale år. I år har frigjøringen av Finnmark og de sovjetrussiske troppene sin innsats og tilbaketrekning, fått særlig oppmerksomhet. Vi har markert en del av vår nære historie i Norge.
Kan hende ikke så lett å assosiere oss med lengre?
Etter at krigshandlingene stanset i 1945, var mange byer og bosteder fullstendig ødelagt, som vi har sett bilder av fra Finnmark. I Europa var det enda verre, i den forstand at mange millioner av mennesker var uten et sted å bo, hjemmet var i ruiner og familier måtte klare seg så godt de kunne.
Det var eviglange vandringer av mennesker på flukt, på vei hjem, på vei vekk, med et felles trekk; de var uten bosted.
Midt oppi disse menneskelige lidelsene, var de hundretusenvis av foreldreløse barn, særlig i mellom-Europa. Fotodokumentasjonen av disse barna er mange og forteller alle en historie om ensomhet og eldre barn som leder grupper av barn.
Det var blant annet disse barna som dannet grunnlaget for SOS-barnebyer.
Flere tilfeldigheter inntraff, og sentral i disse hendelsene er Hermann Gmeiner. Han hadde sjøl blitt morløs som 5-åring. Som 21 år gammel mann, da krigen brøyt ut, ble han innkalt til militærtjeneste og ble såret flere ganger.
Han kom hjem fra krigen først i 1945, og var da så skadet at han var til behandling i flere måneder. Sjøl med alle disse opplevelsene, kom han ifra krigen med vettet i behold og han starta på medisinstudiet.
Hans egne opplevelser av krigens redsler og lidelsene, og elendigheten til foreldreløse barn etter krigen gjorde dypt inntrykk på ham. Gmeiner utvikla en plan for å bygge et hus til barna, hvor en «mor» gav dem omsorg – og ikke bare et hus, men en hel «barneby».
Igjen var tilfeldighetene i Gmeiners favør. Han «inviterte» folk i Østerrike til å bli med på en dugnad. Om nok personer gav en schilling til arbeidet, ville dette bli til et hjem!
Mange smilte overbærende. Vi må huske at dette var i 1946 – 1948. Folk var krigstrette og hadde mer enn nok med seg sjøl. Men borgermesteren i Imst, Josef Koch, valgte å stille opp, og dermed var tomt for huset på plass.
Så ble SOS-barnebyer stiftet i 1949, og resten er historie, som det heter…
Hermann Gmeiner starta med å bygge det første huset med en startkapital på bare 600 schilling, som tilsvarer cirka 1.000 kroner. Huset ble bygd og julaften 1950 flytta de første foreldreløse og omsorgsløse barna inn. Snakk om julegave!
I løpet av 1951 åpna de enda fem hus i Imst, og den første SOS-barnebyen var et faktum. Siden ble det bygd mange flere SOS-barnebyer.
De første ble bygget rundt om i Europa, alle basert på samme prinsipp, en SOS-mor og en ungeflokk på 5 – 8 barn.
Dette tallet vil alltid variere litt. Er det plass til et barn til, og det kommer et søskenpar, vel da blir det to barn som flytter inn. Og kommer det en søskengruppe, da blir det kanskje fire nye barn. For hos SOS-barnebyer får søsken bo og leve sammen. Heller litt trangt en stund, men allikevel sammen med den de kjenner og stoler på.
SOS-barnebyer fikk etter hvert støtte hos flere og flere. I Norge ble venneforeningen stiftet i 1964, og omtrent samtidig ble de første SOS-barnebyene etablert utenfor Europa, konkret i Sør-Korea, Asia, og i Latin-Amerika.
I dag driftes 532 barnebyer av SOS-barnebyer. Det bor 74.000 barn i barnebyene og nesten 500.000 mennesker får hjelp via familiestyrkingsprogrammet.
I de mange lokalsamfunn som SOS-barnebyer er etablert i, oppnår man flere goder man ellers ikke ville hatt tilgang på. SOS-barnebyer skaffer godt og rent drikkevann og står ansvarlig for vaksinasjonsprogrammer, drifter skoler som gir utdanning til alle som bor ved SOS-barnebyen, og formidler den trygge voksne som leder ved hjelp av omsorg og vennlighet.
Hermann Gmeiner våget neppe å se for seg dette enorme apparatet når han starta. Men han fikk oppleve at SOS-barneby nummer 230 åpna i 1986.
Og etter at den kalde krigen tok slutt, nok en etterdønning fra den 2. verdenskrig, ble det lettere å hjelpe barn i land som tidligere ikke lot SOS-barnebyer etablere seg.
For fem år siden reiste vi flere frivillige til Kosovo og fikk se hvordan SOS-barnebyen her fungerte. Det var spesielt å snakke med alle menneskene som jobba eller fikk støtte av SOS-barnebyer i Kosovo.
Hatet etter krigen i det tidligere Jugoslavia var ganske lett å finne. Det er trist å lytte til de bitreste og hatfulle uttalelsene, som krigen er årsaken til. Men gleden hos noen av familiene vi møtte og som fikk hjelp, den er helt ubeskrivelig!
Den ene familien var nærmest rettsløs. Huset de kalte hjem, med jordgulv og kaldt vann, var solgt, de ville bli regelrett kastet ut midtvinters, cirka fire måneder etter vårt besøk, og SOS-barnebyer i Kosovo arbeidet intenst med å finne en løsning.
Det siste jeg fikk vite var at det var finni en løsning, barna fikk fortsette på skolen, og det var det aller viktigste for faren og moren.
Faren fikk en lavtlønnsjobb en stund, det vil si tidlig avgårde og sent hjem… De ville og ønsket en bedre skjebne for barna sine, og forsto at utdanning var nøkkelen.
Alt dette er verd en bursdags feiring!
I Vestfold er det mange som sympatiserer og støtter arbeidet SOS-barnebyer gjør. Vi har vært i mer eller mindre fast aktivitet siden 1960-tallet. Det var en sterk gruppe i Sandefjord som bygde familiehus. I 2009 ble gruppen i Vestfold revitalisert da Bente Hammer ledet de frivillige.
Etter hvert ble det etablert et samarbeid med Slottsfjellfestivalen, og sammen bygde man et familiehus i en ny SOS-barneby i Tanzania.
Det er cirka 7.000 faddere i Vestfold, og cirka 15 aktive skoler og barnehager som støtter oss. Vi er ikke så mange frivillige i dag, men til Slottsfjellfestivalen i 2013 var det rundt 100 frivillige for SOS-barnebyer som hjalp til, både før, under og etter festivalen.
Med dette vil jeg ønske alle velkommen til bursdagsfeiring. Vi skal være på Oseberg kulturhus i Tønsberg mandag 11. november klokka 18.00.
– Jeg håper å kunne få møte mange av dere som støtter oss der. Og til dere alle; Tusen, tusen takk for all den tid, innsats og fadderbidrag dere gir. Det er veldige, veldig mange barn og voksne der ute som har gode liv i dag på grunn av dere!
Bernhard Marti
Leder for frivillige, SOS-barnebyer Vestfold
Les også: Slottsfjell-hjelp har gitt 2,2 millioner til gode formål:
Leserinnlegg: Fire regnestykker som endrer verden.
Les også: Basar til inntekt for SOS Barnebyer.
Les mer om foreningslivet i Re.
