LESERINNLEGG: Sammenslåingsprosessen i Sandefjord skaper uro. Blir det kjøttvekta og makta som rår også når Re og Tønsberg skal slå seg sammen, spør Heming Olaussen (SV) i dette leserinnlegget.
Det vi har sett fra sammenslåinga av Stokke, Andebu og Sandefjord er ikke lystelig lesing, sett fra et «lillebror»-ståsted.
Forhandlingene mellom Re og Tønsberg er i gang, etter sigende i en hyggelig atmosfære. Det er jo bra. Men vi med litt hukommelse husker jo hvordan det startet også for SAS-kommunene:
Flyturer, champagne, velvilje, raushet. Det var ikke måte på. Først i Norge, med milliondryss fra sammenslåingsminister Sanner som belønning. Det var rosenrøde forlovelsesdager. Nå er de i praksis gift (sjøl om det formelle bryllupet er datofesta 1.1.17).
Nå er det visst slutt på moroa.
Vi leser med store øyne om maktkamper om varaordførervalget. Om e-postutvekslinger om innsideinformasjon. Om massive kutt i tjenester. Om utradering av minstemann – Andebu – når arbeidsplasser og tjenestetilbud skal fordeles.
Om superlønninger og gavmilde pensjoner – til toppene. Navnet var visst sjølsagt. Hvor makta (ordfører, sentraladministrasjon) skulle ligge likeså. Nytt kommunevåpen har de riktignok fått – det synes å være det eneste nye ved «nye» Sandefjord, slik en utenforstående oppfatter det. Ellers har Sandefjord tatt alt?
Hva så med Re/Tønsberg? Kan det gå like galt?
Jeg håper ikke det. Tønsberg har en basis i et fornuftig prinsippvedtak. I Re er det mye velvilje. Befolkninga var tydelig på at det var dette alternativet som var mest ønsket, når de måtte velge.
Ordfører Petter Berg var vidt omkring i Re i sommer og fortalte om alt som var bra med Re – ikke minst landbruksnæringa, arealene («Det er jo Re som er størst – i areal»), vårt felles middelalderopphav osv.
Det skulle bli flere arbeidsplasser i kommunehuset på Revetal etter sammenslåinga enn før, nærhetsprinsippet for tjenester som helsestasjon, NAV osv. skulle legges til grunn, og – ikke minst – Tønsbergs solide økonomi som gjorde at det ikke skulle være noe problem at Re kommer inn i dette med et minus på ca. 15 millioner fra eiendomsskatten (som det sjølsagt må bli slutt på..), samt et regnskapsmessig underskudd og en ikke ubetydelig gjeld.
Vil hvetebrødsdagene bli like korte som i Sandefjord? Vil det være like mye velvilje og raushet når de harde fakta kommer på bordet?
En fordel ved Re/Tønsberg-sammenslåinga er at vi skal gå rett på et kommunevalg i 2019 i forkant av selve sammenslåinga i 2020. Til en viss grad betyr det at «slaget» vil stå i partienes nominasjonsprosesser i 2018/19.
Har må en befolkning som ønsker å øve innflytelse se sin besøkelsestid og melde seg inn i et parti. For øvrig skal vi nå i fellesskap vedta et prinsippgrunnlag for sammenslåinga. Det er noe av det det forhandles om. Det blir viktig nok – og SVs forslag i Re om å trekke med befolkninga i dette arbeidet er lagt til grunn av kommunestyret.
Vi har også fått ei styringsgruppe som – i likhet med Tønsberg – omfatter alle partier, ikke bare de største. Men vi skal også – på nyåret – vedta navn på den nye kommunen, og blant annet vedta hvordan et midlertidig fellesorgan skal sammensettes.
Her vil vi få de første tegn til hvordan prosessen videre kan se ut: Raushet og inkludering, eller kjøttvekt og «makta rår»? Jeg skal ikke rope ulv, ulv, fordi det kan hende vi får en prosess der lammene vil beite side om side, uten ulv.
Men sporene fra Sandefjord skremmer. Politikk er makt. Ingen bør gå inn i disse prosessene naive og uten realisme. Det er bare hyggelige mennesker som forhandler. Men alle er sjelden vinnere når knappe ressurser, makt og innflytelse skal fordeles. Og det er det det handler om til sjuende og sist, i politikken.