Leserinnlegg: «Sanners sanseløse speed-dating»

2015_STENSVAAG_2

DYRT PRESTISJEPROSJEKT: Kommunereformen er en stor tidstjuv, mener «kommuneekspert» Per Gunnar Stensvaag – og mange med ham. Foto: Stian Ormestad.

LOKALPOLITIKK I RE: «Hele den gigantomane idéen kommer ovenfra, fra en regjering som har en skjult agenda hvor større enheter bl.a. skal åpne for mer privatisering og konkurranseutsetting», skriver Per Gunnar Stensvaag i dette leserinnlegget:

Les også: Frykter at folkevilja blir overkjørt

I privatlivet kan nok noen mennesker ha nytte av Kirsten Giftekniv for å finne seg en partner. Heldigvis er det dog slik i vår kultur at ønske om å leve alene eller å ordne opp i denslags selv normalt blir respektert. Tvangsekteskap hører middelaldersamfunn til. Slik vår kommunalminister nå opptrer, skulle man tro en tidsmaskin hadde brakt ham derfra.

Siden Jan Tore Sanner ble statsråd, har hans agenda vært dominert av å skape størst og færrest mulig kommuner her i landet. Et knippe håndplukkede eksperter utarbeidet i hui og hast en rapport kalt «Kriterier for god kommunestruktur».

Når premisser nettopp derfra ligger til grunn, er det ikke underlig om lokale utredninger gir anbefalinger i tråd med ministerens ønske. Disse har imidlertid i svært liten grad skapt entusiasme for hans prestisjeprosjekt.

Så er det da også nok av vitenskapelig materiale som konkluderer motsatt:

Gigantomanien gir ingen rasjonaliseringsgevinst, ei heller bedre tjenester eller tilgang på fagfolk, og slett ikke økt folkestyre. Medlemmer av denne regjeringa minner om figurer fra en George Orwell-roman enten de kaller det nærpoliti- eller nærdemokratireform.

Kun gudene vet samfunnskostnaden av den enorme tidstjuven rådmenn, ordførere og mange med dem utsettes for når de ofte motvillig involveres i prosessen. Samtidig kan konsulentselskapene gni seg i hendene over honorarer som for lengst er oppe i tresifrede millionbeløp.

Det blir likevel bare blåbær mot summene Sanner deler ut dersom kommunene gjennomfører sammenslåinger. Bare for trekløveret Sandefjord/Andebu/Stokke går det med 70 mill. til engangs- og reformstøtte. At de fleste ikke lot seg friste slik som dem, var enda godt fordi midlene kun er til å dekke omstillingskostnader det erkjennes at enhver strukturendring har. 50 ekstra veimillioner til de medgjørlige gjorde heller ikke susen. Det blir ikke mange meter på hver for kroner som selvfølgelig heller ikke regner fra himmelen.

Fra den samme felleskassa vår ga så ministeren sine favoritter 2 mill. hver i julegave. Er dette virkelig Norge eller en korrupt bananrepublikk?

Lenge hersket en utbredt skjebnetro om at sammenslåing ville det bli uansett. Om man ikke gjorde det frivillig, spøkte et Sannersk «nå kommer jeg og tar deg» i bakgrunnen. Godt assistert spesielt av Fylkesmann i Vestfold, Erling Lae, fikk han noen kommuner til å fatte vedtak under reformens fase 1, eller hoppe på det han selv også kalte «lyntoget».

Et brysomt hinder for fusjonsfantastene er det faktum at Frivillighetsvedtaket av 1995 fortsatt gjelder. Dette gir full legitimitet til våkne kommuner som rakrygget har sagt NEI samtidig som Inndelingsloven gir dem rett til å forlate utredningskarusellen. Ved årsskiftet så da også hele kommunereformen ut til å gå mot et realt mageplask.

Idet gulrøttene ikke lenger syntes spiselige og truslene ble avslørt som tomme, hva skulle den sentraliseringskåte regjeringa gjøre?

Endring av inntektssystemet ble løsninga kombinert med mer mas via fylkesmennene og det strategisk viktige hastverkselementet.

Hiver man seg ikke på fase 2, Sanners hurtigtog med siste avgang 1/7, blir det sveltihel. Forvirring, tvil og frykt har ført kommuner landet rundt ut i en vill jakt på partnere. Vi har blitt en nasjon av karttegnere der resultatene spriker i alle retninger, overlapper hverandre og ofte stemmer dårlig med terrenget.

Plutselig er mange som i utgangspunktet foretrekker fortsatt frihet, forledet til å tro at det ikke lenger er mulig. Det er som om ihuga ungkarer har blitt overbevist om at en med en slik status ikke lenger vil få mat selv om husholdningsbudsjett og kokkeferdigheter på stell.

Er så frykten og hastverket begrunnet? Inntektsgarantien sikrer jo eventuelt en lang overgangsordning, men hvor sannsynlig er det at forslaget i det hele tatt blir vedtatt? SP og SV har lenge vært utvetydige og nå har også AP kommet med en klokkeklar bekreftelse på at de ikke vil være med på å svekke kommuners økonomi for å få dem til å slå seg sammen.

Når Stortingsflertallet også tydelig har presisert at det skal være reell frivillighet for kommunene i prosessen, er det flere partier som skal slite sterkt med å støtte forslaget. Dessuten kan det være grunn til å minne om at det ikke er så svært lenge til et nytt Stortingsvalg, og ved et maktskifte vil den slags straffetiltak bli reversert.

Regjeringenes nye framgangsmåte er ikke annet enn dårlig kamuflert tvang, og vil slike metoder slå an hos folket under valgkampen neste år?

Kommunepolitikere bør ta et skritt tilbake og ikke la seg lede til å fatte forhastede beslutninger som ikke har sitt utspring fra den grasrota de er en del av. Hele den gigantomane idéen kommer ovenfra, fra en regjering som har en skjult agenda hvor større enheter bl.a. skal åpne for mer privatisering og konkurranseutsetting.

Norge kan da umulig være tjent med at en viktig del av vår samfunnsstruktur blir omkalfatret i panikken og kaoset som nå råder under statsråd Sanners sanseløse speed-dating.

2015_STENSVAAG_1

AKTIV I DEBATTEN: Per Gunnar Stensvaag er blitt kalt «kommuneekspert», som fagdommer for temaet «Norske kommuner» i Kvitt eller dobbelt. Seinere har han skrevet avhandlinger om temaet, og holdt foredrag – som her i debatten om 3K/4K i Vestfold. Foto: Stian Ormestad.

Les også: Frykter at folkevilja blir overkjørt