– Det var et veldig bevisst valg å flytte akkurat hit

VALLUMRØD GÅRD: Vertskapet ved Erlend Bjørnevoll (37) og Anne-Lise Bu (35), sammen med barna Viljar (5) og Henry (2). Foto: Stian Ormestad.

I ei levende bygd er vi helt avhengig av møteplasser – og dem er det mange av i Vivestad. – Her er det sosialt, sjøl om vi bor i enden av en gårdsvei, langt utpå landet, forteller innflytterne som fant sitt paradis på jord her i Re.

annonse

Les hele saken i ReAvisa på papir – last ned gratis.

Erlend Bjørnevoll (37) og Anne-Lise Bu (35) dreiv i flere år melkegård på Vestlandet, der Erlend opprinnelig kommer fra. Anne-Lise vokste opp på gård i Våle.

TRAKTORER OVERALT: Ingen tvil i hva det går i for gutta på gården. Små og store traktorer finner vi overalt. Men ekstra stas er det for Henry (2) å få ta i rattet på den største traktoren av dem alle! Foto: Stian Ormestad.

Da søstera fikk tips om gården som skulle komme til salgs hjemme i Re, var ikke Anne-Lise sein å be.

For å gjøre en lang historie kort: Hun fikk med seg både Erlend, barn og dyr over fjellet.

Ingen av dem angrer et sekund på det

Da de var nye i bygda var de helt bevisst på å søke kontakt og bli med på det som skjedde. Og det var en hel masse:

Høstmarked og julemarked, lørdagskafe, og et aktivt foreningsliv.

Allerede før de hadde flytta hit, var de med på Vivestad-dagen. Dette er en slags «bli-kjent-dag» på Sagatun for hele bygda.

– Vi har flytta mye, og visste at vi måtte bli med på det som skjer for å bli inkludert. Så vi blir med på alt vi makter, sier Anne-Lise. – Så mye bare døgnets 24 timer tillater.

I Vivestad er det mye å bli med på

VALLUMRØD GÅRD: Her har de rundt 150 dyr: Kuer, høner, slaktekylling, hester, kaniner, katt og hunden Turbo som vokter vertskapet vel. Foto: Stian Ormestad. Alle foto: Stian Ormestad.

– Nå hilser vi på folk langs veiene, vi møter venner på tur i skauen, og har besøk av naboer. Det er sosialt, sjøl om vi bor i enden av en gårdsvei langt utpå landet.

– Men det hadde ikke vært så enkelt, hvis det ikke var mange arenaer å møtes på, poengterer Erlend. Han forteller om bygder de har bodd i, der folk sitter på hver sin haug – uten særlig mange møteplasser.

– Her i Vivestad er det sterke sosiale bånd på kryss og tvers i hele bygda, og det er alltid noe som skjer som man kan henge med på. Å bygge opp aktivitet i ei bygd gjør seg ikke sjøl, det krever litt innsats.

BLIR ALDRI ARBEIDSLEDIGE: Det er mye å fikse på en gammel gård, og spesielt på sommeren blir det lite søvn på vertskapet på Vallumrød gård. Foto: Stian Ormestad.

– Sånn sett er Vivestad desidert den beste bygda vi veit om – ikke rart vi havna her!

– Vi bestemte oss allerede på Vivestad-dagen

– Vi har flytta til bygder der de ikke har alle disse møteplassene som vi har her. Det ble et veldig bevisst valg å flytte akkurat hit. Vi skjønte der og da, på Vivestad-dagen, at Vivestad er ei fantastisk bygd, forteller familien.

Og det gode samholdet i bygda – som innflytterne kjapt blir en del av – viser seg i praktiske samarbeid også: – Lån av redskap og utstyr mellom gårdene, og tips og vink – pluss lokalkunnskap om gården, skauen og beiteområdene.

– Det tok ikke mange dagene før en nabo spurte om vi ville leie beite. Det er så mye, mye, mye som gjør at vi føler oss inkludert.

– Det er også et godt samarbeid mellom gårder i hele Re, – mellom «oss som driver med litt rare ting», sier Anne-Lise og ler.

På gården er det rundt 150 dyr

SJEFEN SJØL: Hanen Bendik tror han er sjefen på gården, og noen ganger har han nok rett. En bestemt fyr! Foto: Stian Ormestad.

Her er det kuer, høner, slaktekylling, hester, kaniner, katt og hund.

VESTLANDSK FJORDFE: Viljar og mamma sjekker at kuene har det bra på beite. Foto: Stian Ormestad.

– Det er disse vi liksom skal leve av, sier Erlend og klapper ei fornøyd ku på beite. Hun er av en bevaringsverdig rase, Vestlandsk fjordfe. – De vokser saktere og gir bedre kjøtt, forteller Anne-Lise.

Siden rasen er bevaringsverdig, får de også økonomisk støtte for hver kalv som fødes.

Per nå er det 35 storfe på beite. I tillegg er høner, slaktekylling og kaniner også på beite i år. Også beitekaninene skal bli til mat. Hønene produserer egg til eget bruk.

Kattene er omplassert og lever livets glade dager i sitt nye liv på Vallumrød gård, og hunden Turbo vokter sitt vertskap vel.

– Det var litt av et flyttelass!

Familien hadde leita lenge etter en gård de kunne drive og eie sjøl. De dreiv Erlend sin hjemgård i flere år, før de bestemte seg for å flytte. Så åpna denne muligheten seg:

Innerst på en gårdsvei i Vivestad lå en gård med alt det potensialet de ønska seg. – Det var en skikkelig «postkortgård», sier Anne-Lise og ler.

– Nå står den vel bare og rister på grunnmurene, etter alt vi har satt i gang!

HØNER: Her plukker store og små på gården egg til eget bruk. Foto: Stian Ormestad.

For det skjer noe overalt. Her hadde det ikke vært dyr på seksti år, og jorda var forpakta bort. Nå er det full rulle med full gårdsdrift – gården er i bruk, så til de grader.

LANGE DAGER: Viljar tar seg en liten hvil på ryggen til mamma. Foto: Stian Ormestad.

De flytta inn i 2016, etter å ha kapra gården før den kom ut på det åpne markedet.

Med møbler, ting og tang – og kuer, hester, høner, hund og katt med på lasset, gikk turen over fjellet med dyretransport.

Fra melkeproduksjon til kjøttproduksjon

Det er en annerledes måte å drive gård på:

– Alt går saktere. Da vi dreiv melkeproduksjon, tok vi melkeprøver den ene dagen, og fikk svar ett par dager seinere. Og det var levering kontinuerlig.

– Nå som det er kjøttproduksjon går det tre år fra handling til vi får noe igjen: Vi parer ei ku, får en kalv, og den kalven vokser opp. Først da veit vi resultatet.

Men en ting er det samme: – Dyrevelferd ligger til grunn for alt det vi driver med. Det var også fokus da vi dreiv med melkeproduksjon.

Her går dyra fritt ute på beite

MORO Å MATE DYRA: Beitekaninene får litt ekstra grass å gomle på. Også kaninen skal bli til mat. Foto: Stian Ormestad.

Mor sammen med kalvene. Og kastrerte okser får gå på beite sammen med kalver og kuer – kastreringen gjør at også oksene vokser saktere og gir et fantastisk kjøtt.

HESTER: Mamma Anne-Lise har også hester til hobbybruk på gården. Foto: Stian Ormestad.

Vestlandsk fjordfe er en av de tradisjonsrasene i Norge som var vanlig før Norsk rødt fe (NRF) tok så å si helt over som melkeku.

En drivkraft er også å ta vare på gammel norsk tradisjon og kultur.

Det er flere fordeler med den gamle rasen, i forhold til mer lønnsomme kjøttferaser som vokser fortere, blir større, og gir mer kjøtt.

– Dagens kjøttferaser er tunge og tråkker opp beitet, med større vekt på forholdsmessig mindre klauer. Det blir mer belastning på beiteområdene. Dessuten spiser de bare grass.

– De gamle norske tradisjonsrasene er ikke så fine på det, de spiser ALT – også busk og kratt. Det er jo en fordel når man tar over en gård som ikke har hatt dyr på seksti år.

De er også lettere på foten og mer skånsomme på beiteområdene.

Åpner opp skauen igjen

DET SKJER NOE OVERALT: Gården har ikke vært i sånn bruk som den er nå på seksti år. Foto: Stian Ormestad.

– Vi planlegger å ta i bruk mere av skogen som beite, da satser vi på å være selvforsynt med beite. Det vil også bidra til å åpne landskapet og holde skogsveier og turstier åpne.

Det blir rydda beite, allerede er 30 mål skog hogd og snart er 30 nye mål hogd. Med gode tips fra naboer med lokalkunnskap om gården blir den satt i stand til enda større dyrehold for framtida. En ekstra fordel med tradisjonsrasen er at det brukes mindre kraftfor.

Kjøttet selges på det private markedet – rett fra bonde til forbruker. Dyra blir sendt til slakt, og kjøttet kommer vakuumpakka tilbake. Før dyret sendes til slakteriet, sender Anne-Lise ut en epost til kundegruppa si for å ta opp bestilling på kjøttstykker og deler av dyret.

GÅRDSSAMARBEID: Vallumrød gård i Vivestad samarbeider blant annet med Holt gård i Undrumsdal, på den andre siden av Re. Begge driver med gamle, bevaringsverdige kuraser. Foto: Stian Ormestad.

Det som eventuelt ikke blir solgt der og da, ligger på fryselager.

– Han vi sendte til slakt sist ble til pølser, og de forsvant med en gang. Så alt av dyret blir brukt, og det aller meste blir solgt veldig kjapt.

Selger direkte fra bonde til forbruker

Vallumrød gård er også med i «REKO-ring». Her blir kjøttet bestilt på Facebook, og bøndene møter opp med forhåndsbestillte varer på avtalt tid og sted for å levere til kundene.

– Dette er en super salgskanal for produsenter av lokalmat, forteller kjøttprodusentene på Vallumrød gård.

Sjøl om det er mye jobb på gården, har begge to full jobb ved siden av. Erlend er ingeniør på Hydro i Holmestrand og Anne-Lise er vernepleier på Alfaklinikken i Andebu.

KYLLINGER: Beitekyllinger skal også bli til kjøtt. Foto: Stian Ormestad.

– Vi har valgt å jobbe for fullt ved siden av gårdsdrifta for å bygge oss opp. Vi skal ha på plass et nytt fjøs og få alt på stell, akkurat som vi har drømt om.

HELE FAMILIEN TRÅR TE: Det er stas å være med pappa i traktoren! Foto: Stian Ormestad.

Så er målet på sikt å kunne jobbe redusert ved siden av gårdsdrifta, begge to – etter en ganske intensiv etableringsfase.

Lite søvn om sommeren

– Klokka passerer midnatt mange ganger før det er natta, og så er det å stå tidlig opp på jobb dagen etter. Det kan være litt hardt om sommeren, men så får vi sovi mer på vinteren. Det går for en periode, sier Erlend og ler.

– Men vi er veldig klare på at økonomien skal gå opp, også på gårdsdrifta. Vi vil ikke drive på lykke og fromme, forteller Anne-Lise.

– Vi tar aldri økonomiske valg på bekostning av dyrevelverd, understreker Anne-Lise og Erlend.

Les hele saken i ReAvisa på papir – last ned gratis.

Hva er Re for deg?

Les mer om landbruk i ReAvisa-arkivet.

Les mer om næringsliv og jobbskaping i ReAvisa-arkivet.

, ,