Tidenes tørreste Re-sommer? Det kan se sånn ut.

ELLERS FRODIGE RE-JORDER: Der avlingene pleier å stå straks klare for høsting, ligger reine ørkenlandskapet etter tidenes tørreste Re-sommer. Foto: Stian Ormestad.

RE: Tørkesommeren 1947 er den varmeste og tørreste Re-sommeren som er registrert siden målingene starta. Men det er faktisk enda tørrere denne sommeren, så langt i juli.

annonse

ReAvisa har fått tips om Kristian Nyhus sin artikkel om tørkesommeren 1947, som sto trykt i historielagets Ramnesiana i 1992.

Når dere leser artikkelen så kan dere sammenligne med årets målinger som er fra Kile i Ramnes: Nedbør i mai 2018: 36,2 mm. Og juni: 45 mm. Siste 30 døgn (24. juli): 8,8mm.

LAUV SOM DYREFOR: Erling Mørken lauver i 1947. Foto fra Ramnesiana 1992.

Minner fra tørkesommeren 1947 (Kristian Nyhus):

«Vi som opplevde sommeren 1947, minnes den som en eneste sammenhengende solskinnssommer.

Solen skinte fra høy blå himmel dag etter dag, og tørrere og mer støvfylt ble det etter hvert som tida gikk. Det var bare grusveier. Støvføyka fra veiene sto der hele dagen, og støvet la seg på alt som grodde i nærheten av veien.

Alle bøndene i Ramnes hadde besetning den gang, og utover sommeren begynte det å minke både på vann og for.

Ifølge nedbørmålingene til Odd Flåtten på Berg kom det bare 5 mm. nedbør i mai, 46 mm. i juni og 60 mm. i juli. Senere utover sommeren var det ikke nedbør. Ingen hadde vanningsanlegg.

Nedslakting av dyr i stor stil

Beitene slutta å vokse og kuene måtte fores på jordene hvor det skulle bli høy. Høyavlingen ble det året ifølge landbrukssekretær Abraham Hillestad bare 50 % av et normalår. Så dette så dystert ut. Det måtte nedslakting til, og det ble det i stor stil.

Et problem var at slakteriene ikke hadde kjølekapasitet av betydning, og kjøttet måtte derfor ut til forretninger og forbrukere så fort som mulig.

Det var ikke enkelt å skaffe for til dyra. Høyavlingene ble små. På Nyhus, hvor vi vanlig fikk vel 100 lass høy om året, fikk vi i 1947 snaut 50 lass.

EN LITEN DRÅPE VANN: Bladene tar vare på all fuktighet så godt de kan – som morgendugg på et blad ved Merkedammen. Foto: Stian Ormestad.

Kornåkrene var ikke så store den på den tida, og med tynn og kort åker ble det lite halm. Det som lå igjen av gammel halm og høy ble raskt brukt opp.

Dyra likte godt lauv

Under krigen ble kuene foret med cellulose fra treforedlingsindustrien. Dette var det slutt med nå, og for å skaffe for ble det særlig i øvre Ramnes satt igang med lauving. Der var det jo mange knatter og jordekanter med lauvtrær, så det var lett å høste adskillige mengder med lauv.

Vi tørket lauvet ute, og kjørte det inn i laet og blandet det med høyet når vi foret dyra. Dyra likte godt lauv, og så ut til å trives bra. Undersøkelser har vist at lauv er et godt og næringsrikt for som kan sidestilles med middels godt enghøy og kløverhøy, og kan gi like god vektøkning.

Vi brukte lauv fra selje, osp og rogn, for det skulle være bedre enn bjørkelauv.

Torvstrø og hestegjødsel

På noen gårder i øvre Ramnes forsøkte man seg med opprevet torvstrø, som man hadde opp i troa til kuene, og det så ut til at kuene gjorde seg nytte også av dette. Andre var borti stallen og hentet hestegjødsel og ga til kuene.

Kuene med sine mange mager kan utnytte næring som hestene ikke får ut av foret.

VANNINGSANLEGG: En stor forskjell fra 1947 til i dag er vanningsanlegg. Men også vannet i Storelva og andre elver vannet hentes fra synker i år til et rekordlavt nivå. Foto: Stian Ormestad.

Også for rotfrukter og poteter ble det dårlige avlinger. Det var tildels store potetåkrer på mange gårder, både 10 og 20 mål. Jeg satt på jordstyrekontoret og var interessert i å følge med i utviklingen.

En dag på høsten kom Hans Sundseth på kontoret, og da jeg spurte han om årets potetavling. Han hadde 7 mål og var ferdig med opptakingen. «Jeg kan ikke klage, jeg fikk ei full støytekjerre med poteter». Han var bestandig optimist og klaget ikke på noe.

FARGERIK RE-NATUR: Naturen går sin gang – på sparebluss denne sommeren. Foto: Stian Ormestad.

Mangelen på nedbør førte også at det ble strømrasjonering. Lyset var borte en stor del av døgnet. Da måtte en klare seg med parafinlamper og stearinlys.

Vannmangel for folk og dyr

Vannet minket i brønner og oller, og i mindre bekker var det nesten ikke vannføring.

Jeg spurte en dag Per Nordheim, som da var på Re om hvordan det var med vann i Lierengbekken. «Der er det så lite at linerla må stå på kne for å drikke vann», svarte han.

Utover høsten begynte bøndene å bli alvorlig redde for hvordan de skulle skaffe vann til husdyra. De hadde bare åpne brønner, og det var ennå ingen som hadde fått borehull med grunnvann.

Den første brønnboring ble så vidt jeg husker foretatt hos Flåtten på Berg i 1951 eller 1952.

Vannpumping fra elva og opp i brønnene

Nå var gode råd dyre, og jeg fant ut at jeg ville høre med Johan Gjersøe og Einar Thom, som drev maskinstasjon på Solberg og i Fon, om de kunne påta seg å pumpe vann fra elvene og opp i brønnene til folk.

PÅ BEITE: Det er begrensa med beitemuligheter i tørken – men noe finnes fortsatt. Foto: Stian Ormestad.

De hadde en Fordson traktor og fikk anskaffet seg ei pumpe som de fikk montert på traktoren. På Vestfold Landbruksskole på Fossnes fikk vi låne vanningsrør for de hadde begynt med jordvanning alt i 1943. Fra Tønsberg brannvesen fikk vi låne mangfoldige meter med brannslanger.

Så satte Gjersøe og Thom i gang med vannpumping. Vannet i elvene var dengang reint. Det var hverken kloakk- eller siloutslipp.

Det gikk bra med pumpingen, men det tok forholdsvis lang tid fordi brønnene var uttørket og det gikk mye vann før brønnen tok til å fylles. Da det for det meste var lang vei fra elva til brønnene, og pumpa var liten, kunne det gå hele dagen og natta med for å få fylt opp en brønn.

Utover i november ble det kuldegrader, og brannslangene ble stive av is. Da måtte de få slangene inn i stall eller fjøs for å få tinet de opp igjen. I øvre Ramnes ble det kjørt vann i tønner og melkedunker både fra Kringlevannet og Kjønnerødvannet hver eneste dag i flere måneder.

Tørkeåret satte fart i bygging av vannforsyningsanlegg

HALVERT AVLING: Avlingene ble javnt over halvert i forhold til et normalår i 1947. Hvordan årets resultat blir, veit vi ikke enda. Men bøndene er bekymra med god grunn. Foto: Stian Ormestad.

Tørkeåret var hardt over hele Østlandet, og var en av grunnene til en stor utbygging av vannforsyningsanlegg. Stortinget vedtok 18. juli 1949 ordning med statstilskudd til utbygging av vannforsyningsanlegg på landsbygda og i fiskeridistrikter.

Alt samme år ble det innvilget tilskudd til 12 anlegg i Ramnes. De store åra med bygging var 1954 (29), 1955 (28) og 1956 (8). De fleste anleggene var boring i fjell til 50 – 70 meter, og bygging av betongbasseng.

Jordstyret hadde anskaffet forskalingslemmer som gikk rundt fra grend til grend».

Teksten og arkivbildet er henta fra Ramnes historielags Ramnesiania fra 1992.

Har du en historie om tidligere tørkesommere?

Tips oss på epost Tips@ReAvisa.no.

VENTER PÅ REGN: Et skikkelig regnvær kunne kanskje redda vinterforet med en slått til før vinteren. I 1947 fortsatte sommeren helt uten regnvær – vi kan håpe det ikke skjer i år. Foto: Stian Ormestad.

Les mer om landbruk i Re.

, ,